Helseforetaket modent for Riksrevisjonen?

Tidligere statssekretær og fylkesmann Ottar Befring hadde som leder av Molde Pensjonistforening et innlegg i Romsdals Budstikke 21.10.14. Der vurderte han å anmode Riksrevisjonen om å granske den graverende behandlingen av de tidligere sykehusplanene som daværende helseminister Strøm-Erichsen befalte skulle gå i papirkurven. Uten noen form for begrunnelse kastet man utredninger og planer for 100 millioner kroner. Dagen etter hadde lederen i samme avis tittelen «Pengesløsing på høgt nivå», som stilte seg bak anmodningen, og fremhevet at Riksrevisjonen også bør granske det som har skjedd i ettertid. Ikke for å stoppe prosessen som nå er i gang, men at det vil være godt for framtiden at alt kommer fram, samt lage styringsregler for framtiden, og gi noen en skrape hvis det er betimelig.

Jeg er ikke i tvil om at en slik gransking av sykehussaken er på sin plass, også av det som har skjedd i det nye helseforetaket for Møre og Romsdal. Etter mitt skjønn har man der helt fra starten gjort seg stor flid med å maskere ulikheter i analyseresultater både i presentasjonsform og i selektivt utvalg av analysegrunnlag. De siste tilgjengelighetsanalysene kan tjene som eksempel. I alle utredninger før 2010 har det klart gått fram at det største pasientgrunnlaget er nær Molde. Først etter flere år og mange ulike versjoner av disse utredningene har det nye helseforetaket omsider kommet fram til samme erkjennelse. Det er grunn til å spørre hvorfor dette har tatt så lang tid.

I de første analysene ble enorme mengder av ulike tabeller og figurer presentert, der forskjellene mellom ulike lokaliseringer av et fellessykehus ble maskert, f.eks. ved at hele fylkets befolkning ble «presset» inn i samme sykehus. Dette i kontrast til transportarbeidsanalysene, hvor en gikk bort fra å bruke hele fylket som pasientgrunnlag. (Minst 8 rapporter fra Asplan Viak ble laget omkring dette tema i 2012.) Nye tilgjengelighetsanalyser ble utført sommeren 2014, da med kun Nordmøre og Romsdal som pasientgrunnlag, men med utgangspunkt at pasientene ikke kunne benytte andre sykehus enn fellessykehuset. Dermed hadde alle alternativene samme pasientgrunnlag uansett lokalisering. Dette helt meningsløse utgangpunktet ga selvsagt meningsløse resultater, og nye analyser ble utarbeidet høsten 2014. (Befolkningsdekning og tilgjengelighet for alternative lokaliseringer av sykehuset i Nordmøre og Romsdal (SNR) i 2030, utgave 3, Asplan Viak.)

De nye analysene tar utgangspunkt i at det finnes alternative sykehus ved Åse i Ålesund og St. Olav i Trondheim, og rapporten hevder at «I utgangspunktet er alle bosatte i kommuner i Møre og Romsdal som kan ha Sykehuset i Nordmøre og Romsdal som sitt nærmeste tatt med i beregningene, uavhengig av alternativ.» Til og med Sør-Trøndelag er inkludert: «Beregninger viser at det vil være mellom 250 og 550 personer i Sør-Trøndelag som har Sykehuset i Nordmøre og Romsdal som sitt nærmeste. Disse er tatt med i resultatene….». Det hadde på samme måte vært ønskelig at sykehuset på Lillehammer også var tatt med (planlagt flyttet nær Mjøsbrua), og at en tok hensyn til pasienter i Oppland som vil ha det nye fellessykehuset for Nordmøre og Romsdal som sitt nærmeste.

På tross av at teksten i rapporten antyder at man har en faglig tilnærming og baserer pasientgrunnlaget på avstander, så har helseforetaket i stedet møysommelig gjort et eget utvalg: «Som hovudsak har ein teke utgangspunkt i dei 19 kommunane som inngår i Nordmøre og Romsdal, med litt variasjonar i dei ulike analysane i forhold til dekningsgraden for kommunane som ligg i grenseområda i nord og sør.» Disse 19 kommunene er i rapporten blitt til 15. På den måten har helseforetaket kunnet redusere pasientgrunnlaget for et fellessykehus bynært Molde fra 129 019 estimert i 2012 til 121 363 estimert i 2014. Helseforetaket viser til at befolkningsprognosene er nedjustert, men reduksjonene for de 15 kommunene er kun 574 personer, og kan ikke forklare totalreduksjonen på 7 657.

Helseforetaket har eksempelvis tatt ut kommunene Midsund og Rauma i pasientgrunnlaget, selv om den samme rapporten inneholder et kart som viser at disse har kortere vei til et fellessykehus på Hjelset enn til sykehuset på Åse. Også Rindal er tatt ut, selv om det finnes mellom 250 og 550 personer i Sør-Trøndelag som har Sykehuset i Nordmøre og Romsdal som sitt nærmeste. Helseforetaket har altså «tvangsflytettet» pasienter i utkantene til et sykehus enda lenger unna enn det nye fellessykehuset. Da fremstår helseforetakets bekymring for lange avstander for pasienter i utkantene ikke lenger troverdig.

Istedenfor en faglig tilnærming der avstander avgjør pasientgrunnlaget, har helseforetaket på egen hånd, uten å angi hvilke kriterier som er benyttet, på forhånd valgt ut hvilke pasienter som skal inngå i pasientgrunnlaget. Det kan lett feste seg et inntrykk av at helseforetaket i utgangspunktet har utelukket enkelte kommuner i beregningsgrunnlaget for å gjøre pasientgrunnlaget til fellessykehuset så lite som mulig, og øke pasientgrunnlaget for sykehuset i Ålesund tilsvarende. Et slikt utgangspunkt for analysene er selvsagt ikke akseptabelt. I analysene fra 2012 hadde et fellessykehus bynært Molde større pasientgrunnlag enn sykehuset i Ålesund, 129 019 bynært Molde kontra 117 624 i Ålesund, dvs. 11 395 flere pasienter bynært Molde i forhold til Ålesund. (Tabell 17: Tilgjengelighetsanalyser Rapport 2: Framtidig transportnettverk og befolkning (år 2030), utgave 2, Asplan Viak). Helseforetaket har i de siste analysene, med en selektiv utvelgelse av kommuner, redusert pasientgrunnlaget med 7 657 pasienter i Molde.

Det er også betenkelig å ikke ta hensyn til pasientstrømmer til og fra Oppland fylke, hvor det er planer om å flytte sykehuset på Lillehammer til Mjøsbrua. Dette vil kunne ha innvirkning på hvor det er gunstig å plassere et fellessykehus for Nordmøre og Romsdal. Å utelukke dette i analysene til en investering på 5 milliarder kroner med en levetid på 50 – 60 år er svært kritikkverdig og sneversynt. Igjen etterlates et inntrykk av at dette er gjort for å gjøre pasientgrunnlaget for et sykehus nær Molde så lite som mulig.

Dette er gjennomgående en rød tråd i alt helseforetaket foretar seg; de forsøker å gjøre konkurransen med sykehuset i Ålesund så liten som mulig ved å lokalisere fellessykehuset for Nordmøre og Romsdal lengst mulig unna Ålesund, og gjøre det så lite som mulig. I utredningene fra 2012 fremgår det bl.a. at gjennomsnittsavstanden til de ulike lokaliseringsalternativene øker når nye veier blir tilgjengelig i 2030 i forhold til veinettverket i 2012. Unntaket er til Kristiansund. Helseforetaket har til dags dato ikke kunnet forklare dette svært ulogiske forholdet – hvorfor ikke bruke gamle, kortere veier istedenfor de nye selv om det skulle ta lenger tid, hvis tiden er gratis? (Helseforetaket tar ikke hensyn til pasientenes tidskostnader.) Det etterlates et inntrykk av at en bevisst vil styrke en lokalisering nær Kristiansund, lengt mulig unna Ålesund.

I helseforetakets høringsdokument fra 2012 har man nærmest i utgangspunktet utelukket null-alternativet, dagens modell med to sykehus. Dette er gjort i generelle fraser om at et fellessykehus vil ha økonomiske og kvalitetsmessige stordriftsfordeler, og at to sykehus ikke er framtidsrettet. Men det vises ikke til analyser eller utredninger som underbygger disse påstandene. Utredningene kommer først lenge etter at høringsfristene er ute og like før endelig styrevedtak, men da med motsatt konklusjon – to sykehus er best. (Se analysen fra Oslo Economics.) Ellers er høringsdokumentet og de fleste utredningene kjemisk fri for reelle sammenligninger med null-alternativet. Ingen har kunnet påvise økonomiske og kvalitetsmessige stordriftsfordeler for sykehus i den størrelsen det her er snakk om.

Helseforetaket har ikke bare besluttet fellessykehus på feilaktig grunnlag, det har også utelukket en lokalisering i byene. Dette er gjort uten noen form for faglig begrunnelse, det nærmeste er direktørens utsagn om at en lokalisering på Eikrem (sentrumsnært i Molde) ikke ville bli akseptert i Kristiansund. Men det er interessant å merke seg at en sykehuslokalisering sentrumsnært Molde vil ha 133 348 akuttpasienter, mot kun 113 321 for sykehuset i Ålesund (Tabell 14 Rapport 4: Befolkning og transportnettverk for utrykning 2030, utgave 1, Asplan Viak). Et akuttsykehus sentrumsnært Molde vil altså nå over 20 000 flere pasienter enn sykehuset i Ålesund. Da er det bekvemt for direktøren å kunne skylde på Kristiansund, når den egentlige grunnen er å tvinge fellessykehuset lengst mulig unna Ålesund. Å utelukke en sentrumsnær lokalisering er i strid med Miljødepartementets retningslinjer for byutvikling, har ingen faglig begrunnelse, og er hinsides enhver fornuft.

I den nye høringsrunden i 2014 presenterte helseforetaket flere nye utredninger. Bl.a. hadde Sintef utarbeidet en rapport (Konsekvensutredning ett akuttsjukehus i Nordmøre og Romsdal – Hvordan tomtealternativene påvirker bosettingsstruktur, næringsutvikling, og helsefaglig miljø og rekruttering), hvor en gjennomgående konkluderte med at forskjellene i favør Molde ikke var store nok til å være beslutningsrelevante. Det er ganske betenkelig å foreta mange slike systematiske avrundinger, summen blir selvsagt komplett meningsløs og garantert ikke beslutningsrelevant. Sintef hevder også at fordelene i favør Molde vil utlignes på sikt. Det betinger at fellessykehuset lokaliseres i Kristiansund. Dette gir umiddelbare assosiasjoner til daværende statssekretær Roger Ingebrigtsen som i 2010 krevde at det nye sykehuset i Molde ble flyttet til Kristiansund. Dessuten er det slik at flere faktorer, f.eks. topografi og klima, forhold som bl.a. har betydning for rekruttering, ikke lar seg utligne.

Helseforetaket har lagt opp til en trinnvis prosess. Først velges struktur, men uten å vite noe om sykehusets lokalisering, størrelse og funksjoner. Deretter velges lokalisering, men fortsatt uten kunnskap om sykehusets funksjoner. Ikke en eneste gang gjøres det et tilnærmet forsøk på en helhetlig vurdering. Dette er langt fra en god beslutningsprosess faglig sett. Men alle hevder at beslutningen skal være faglig begrunnet. Kriteriene er heller ikke tydelig klarlagt, og det er ikke på forhånd angitt hvordan de skal vektlegges. Det gjør prosessen svært manipulerbar og meget uryddig.

Nærmest fra første dag har det nye helseforetaket for Møre og Romsdal styrket sykehuset i Ålesund ved å overføre til Ålesund funksjoner fra sykehusene i Kristiansund og Molde, og legge ned eller helgestenge avdelinger der. Disse forslagene fra direktøren har ofte vært økonomisk begrunnet, men de økonomiske beregningene har manglet når styrevedtakene skal fattes. Først i ettertid kommer analysene, og konklusjonen da er ofte at det var ingen ting å spare. Denne strategien har direktøren med hell benyttet konsekvent, og lett manipulerbare styremedlemmer aksepterer direktørens forslag til styrevedtak. Direktøren har også begrunnet helgestengte avdelinger som rekrutteringsfremmende, yngre leger vil ha fri i helgene. De vil åpenbart ikke ha like mye fri i Ålesund. Denne strategien vil nok fortsette, vi vil få nye analyser lenge etter høringsfristene er gått ut og like før styrevedtakene skal fattes, sannsynligvis med konklusjoner som støtter direktøren slik at hun fritt kan velge alternativ.

Jeg har her bare listet noen få av alle de eksemplene som tydelig viser at det nye helseforetaket for Møre og Romsdal ønsker å styrke sykehuset i Ålesund ved å redusere konkurransen fra fellessykehuset for Nordmøre og Romsdal. Det skjer ved å forsøke å gjøre det nye fellessykehuset så lite som mulig og legge det lengst mulig unna Ålesund. Måten dette gjøres på bør granskes.

Rasmus Rasmussen
Molde

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s