Det er i dag fire uker siden Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite (SKK) gjennomførte sin åpne maratonhøring i saken: Helse- og omsorgsdepartementets eierstyring knyttet til nytt sykehus i Nordmøre og Romsdal. Reaksjonene har ikke latt vente på seg hverken før eller etter høringen, og den 19. mars skal saksordfører Per Olaf Lundteigen avgi komiteens innstilling til Stortinget.

«Komiteen har besluttet at høringen skal omhandle, men ikke begrense seg til, følgende problemstilling: Er eierstyringen knyttet til nytt sykehus i Nordmøre og Romsdal i overensstemmelse med helseforetaksloven? Det er problemstillingen. Denne problemstillingen er lagt til grunn for høringen og vil være utgangspunktet for spørsmålene fra komiteen»

Problemstillingen ovenfor som komiteens leder, Martin Kolberg, innledningsvis gjør rede for, synes å være klar. Svarene på spørsmålet i problemstillingen blant jurister, komiteens egne medlemmer, politikere, tillitsvalgte ved sykehusene det her er snakk om, samt ulike medieaktører, er derimot svært forskjellige, både basert på fakta i saken og ikke minst på sterkt engasjement og følelser.

Bakteppet for høringen var som kjent tidligere direktør Astrid Eidsvik sin sjokkavgang og rabalderet i styremøte i Helse Møre og Romsdal den 17. desember 2014, der styremedlemmer fremsatte anklager om korrupsjon og utpressing. Allerede før SKK fattet beslutning om høring ble prosessen vurdert juridisk av advokatfirmaet Thommessen på oppdrag fra helseforetaket. Den juridiske vurderingen ble fremlagt i ekstraordinært styremøte den 20. desember. Her er en av hovedkonklusjonene i advokatfirmaets rapport at:

«Det har vært kommunikasjon fra HMN som administrasjonen i HMR med rimelighet kunne oppfatte som styringssignaler. I den grad det er gitt slike styringssignaler har det skjedd i strid med prosedyrereglene i helseforetaksloven. Slike signaler er ikke bindende for helseforetaket, og signalene har uansett ikke innvirket på innholdet i beslutningene i HMR, HMN eller foretaksmøtet på en slik måte at det foreligger ugyldighet»

Her konkluderer advokatfirmaet med at det foreligger brudd på lovens prosedyreregler, men samtidig også med at styringssignalene ikke har påvirket beslutningene, og derav at vedtakene er gyldige. Man trenger ikke være spåmann for å forstå at denne tvetydige konklusjonen kom til å bli tolket svært ulikt av forskjellige aktører i saken.

Og under høringen kunne professor Jan Fridthjof Bernt fra Universitetet i Bergen bare vagt antyde brudd på helseforetaksloven, når han uttalte at svarene som statsråden hadde gitt i brevene til kontroll- og konstitusjonskomiteen, avspeilet en forståelse av loven som han oppfattet som «problematisk» (s.9). På spørsmål fra komitemedlem Grøvan om advokatutredningen fra advokatfirmaet Schjødt, der det påstås at Høie kan ha vært inhabil, mente Bernt at det ikke er grunnlag for noen inhabilitetsinnsigelser mot statsråden (s.12). Professor Bernt kunne heller ikke på spørsmål fra komitemedlem Raja se at det juridisk sett er grunnlag for å gå ut og si at vedtaket fattet av HMR var et formelt sett ugyldig vedtak (s.13). Når så legeforeningens president, Hege Gjessing, følger opp med å påpeke at legeforeningens jurister etter gjennomgang av saken har konkludert med at det ikke foreligger lovbrudd, er også det et sterkt budskap til komiteen (s.13).

Allerede etter høringens første bolk og de svar professor Bernt avga, synes sakens kjerne å være tilstrekkelig belyst til at man her kunne si stor ståhei for ingenting. Det er for øvrig helt i tråd med professor Aslak Syse sin oppfatning,  som før høringen uttalte at dette var en høring som aldri burde ha funnet sted. Og det tok heller ikke lang tid før det samme kveld etter høringen ble klart, at det ikke ville bli noe flertall på Stortinget for mistillit mot Høie.

Den 18. februar ble det også klart at det heller ikke var flertall for å rette selv den mildeste form for kritikk Stortinget kan uttrykke mot en statsråd. Det er åpenbart at Høie ikke har brutt helseforetaksloven forut for vedtaket om å plassere sykehuset på Hjelset, sa komitemedlem Raja til Aftenposten. Komitemedlem Grøvan sluttet seg til konklusjonen.

Høringen som altså ikke skulle begrense seg til problemstillingen tok også for seg flere hendelser forut for det som skjedde i desember 2014. Her skal vi bare kort nevne aktører som avga divergerende forklaringer på hva som tidligere hadde skjedd i saken.

Først legeforeningens Randulf Søberg som på spørsmål fra møteleder Kolberg orienterte om hva som skjedde i prosessen som førte til direktør Andersen sin avgang. Søberg fortalte at denne helt ekstraordinære situasjonen ble tatt opp flere ganger med styreleder i HMN men at det ikke førte til noe (s.9). Styreleder Styve Holte hevdet i sin redegjørelse at hun hadde diskutert problematikken rundt direktør Andersens lederskap med sitt styre, men siden hun anså dette for å være en personalsak, fant hun det unødvendig å rapportere tilbake til tillitsvalgte, om hvilke tiltak styret gjennomførte (s.35). Dette høres noe merkelig ut, og det medførte da at ASUR fant det nødvendig å varsle Høie, med de følger det fikk for Andersen. Ellers merket vi oss at møteleder Kolberg gjentatte ganger avskjærte diskusjon omkring direktør Andersens avgang, da han anså dette for å være saken uvedkommende. Andersen selv derimot – men dessverre først etter høringen – kom med helt nye opplysninger i intervju med VG.

Dernest tidligere styreleder i HMN, Kolbjørn Almlid, som i sin redegjørelse fortalte om det velkjente møte med tidligere statssekretær Roger Ingebrigtsen den 18. februar 2010, der Ingebrigtsen la føringer som skrinla fortsatt planlegging av Nye Molde Sykehus. Under høringen sier Almlid følgende (s.34):

«Statssekretæren mente at styret burde finne en tomt så nært Kristiansund at tomtevalget ville bli akseptert av de politiske myndighetene der. Det var viktig, slik det var framstilt, å finne en løsning for å stoppe protestene fra Kristiansund. De faglige utredningene som styret hadde gjennomført, viste at Molde var det beste alternativet for plassering av nytt sykehus. Jeg opplevde på og etter møtet i departementet at lokaliseringsspørsmålet langt på vei overskygget de helsefaglige begrunnelsene»

Det Almlid sier under høringen er helt i tråd med det som står i hans referat fra møtet, og som bekreftes under høringen av tidligere direktør i HMN, Gunnar Bovim. Til tross for Ingebrigtsens forsikringer om at Helse- og omsorgsdepartementet snarlig kom til å gå ut offentlig med disse føringene, skjedde ingenting før notatet ble lekket til media i desember samme år. Stormen av protester fra Molde der befolkningen følte seg rundlurt av daværende helseminister Anne Grete Strøm-Erichsen er kjent for alle.

Når så Ingebrigtsen forklarer seg under høringen omkring det samme, får SKK presentert en helt annen versjon av hendelsesforløpet. Ingebrigtsen som ikke kjenner seg igjen, mener referatet er grov feilsitering og sier, «man kan jo ikke utelukke at referatet får en viss valør av en form for skuffelse». Komitemedlem Abid Raja spør Ingebrigtsen om det er vanlig praksis, et eksempel til etterfølgelse for god embetsstyring, å ikke ha referat fra det møtet hvor han møtte styreleder og direktør i HMN. Hvorfor er det ikke referat fra dette, og sikrer det legitimitet til en prosess?, spør Raja. Ingebrigtsen som ikke har noe fullgodt svar på dette, mener det har eksistert håndskrevne notater fra møtet, men at disse nå desverre «er blitt borte» etter sommeren 2010 (s.72). Dette er mer enn påfallende synes vi, og utsagnet minner aldri så lite om ordfører Øyens sin manglende epostkommunikasjon som også «er blitt borte» for historien.

 

Reaksjonene før og etter høringen blant politikere lokalt har også vært høyst forskjellig. Iver Nordseth (V) fra Smøla, uttalte i en kraftsalve like etter vedtaket, at styret i HMR måtte ha skamvett, at hele «rottereiret» måtte trekke seg øyeblikkelig og ikke vente med å innrømme at det hadde vært en «uverdig prosess og et ugyldig vedtak». Ordfører Øyen (A) i Kristiansund kritiserte vedtakene i styrene og helseminister Høies besluttning omtrent i samme ordelag, og mente at vedtakene og rabalderet rundt dem viste at «kampen var fikset» Gammelordfører Ripnes (H) var i harnisk og lovte rettsak om ikke prosessen ble reversert. Nylig gjorde også Ripnes og Kristiansund Høyre noe så sjeldent som felles front med Kristiansund Rødt, der han uttalte at han i sykehussaken kunne gått i kompaniskap med Stalin om så var.

Mest oppsiktsvekkende synes vi likevel uttalelsene til Orkide-leder og ordfører i Aure, Ingunn Oldervik Golmen (Sp) var. Etter høringen uttalte hun i intervju med Romsdals Budstikke den 18. februar at hun var overasket over SKK og Raja som kunne frifinne helseminister Høye. Etter Golmens oppfatning hadde Høie brutt loven, styremedlemmene hadde gjort vedtak under press og direktør Eidsvik hadde blitt «presset til å gå for Hjelset». Det er oppsiktsvekkende fordi det faktisk er noe helt annet enn den virkelighet direktør Eidsvik selv beskrev under høringen om det å bli presset vs. det å «føle et press» (s.25).

Det virker som om Golmen er helt ute av stand til å forstå paradokset der Eidsvik offentlig i åpen høring hevder hun ikke ble presset, mens Golmen og flere med henne på Nordmøre hevder det motsatte. Altså sier man implisitt, at Eidsvik lyver offentlig for kontrollkomiteen, og samtidig og helt meningsløst, roser man hennes integritet opp i skyene.

Og selvsagt har også reaksjonene vært høyst forskjellige blant de ansatte og deres tillitsvalgte ved de to sykehusene som har vært rammet av sykehusstriden. Best illustreres dette i leserinnlegget til legeforeningen YLF i Molde ved Jørgen Andvig, og i tilsvaret fra samme forening i Kristiansund ved Åge Austheim.

• Referat fra høring i SKK fredag den 13. februar 2015
• Vurdering av saksbehandling og vedtak 2014.12.20 (Thommessen)
• Bekymringsmelding fra ASUR til HOD av 9. oktober 2014
• RB 2015.02.21 – Sykehussaken fra innsiden (Andvig)
• TK 2015.02.25 – Sykehussaken fra innsiden, Andvig? (Austheim)