I ulike sammenhenger fremsettes påstander om at stat og fylke i årevis har forfordelt goder i form av offentlige arbeidsplasser, institusjoner og infrastruktur til Sunnmøre og Romsdal på bekostning av Nordmøre. Høgskoletilbudet i Kristiansund har vært en gjenganger. Det har festet seg et slags inntrykk av at Nordmøre var offer ved etablering av høgskole i fylket. Historien tilsier at en slik oppfatning er diskutabel om ikke helt feil.

Ottosen-kommiteen fremla sin innstilling om distriktshøgskolene på slutten av 60-tallet. Innstillingen ga grunnlag for en bestilling til fylkene, og 7. oktober 1968 satte fylkesutvalget ned et interimsutvalg som skulle arbeide for å få til prøvedrift. Parallelt jobbet lokale komiteer for Ålesund, Volda/Ørsta, Molde og Kristiansund.

Fylkestinget gikk i møte 21. november enstemmig inn for en innstilling som ble sendt til departementet, hvor det het at fylket stiller seg positiv til prøvedrift for én av de tre distriktshøgskolene som skulle etableres. Den 30. januar 1969 skrev departementet brev tilbake, hvor det het at fylket kunne belage seg på å få distriktshøgskolen, og at de selv måtte foreslå lokalisering. De lokale komiteene fikk beskjed om å sende høringsuttalelser for behandling i fylkesskolestyrets møte 14. februar. Det gjorde komiteene i Ålesund, Volda/Ørsta og Molde, men fra Kristiansund hørte man ingen ting.

Premissene for en distriktshøgskole var at den på sikt skulle kunne tilby tre linjer: Økonomisk administrativ linje, teknisk/økonomisk linje, og en EDB-linje. Skoledirektøren hadde tidligere gått inn for at Ålesund burde velges hvis høgskolen skulle samles på ett sted, men at Molde måtte velges for den økonomisk administrative linjen hvis desentralisering var aktuelt. I et møte i fylkesskolestyret 20. juni 1968 ble resultatet at fire representanter stemte for Molde, mens Ålesund fikk tre stemmer.

Møre og Romsdal fylkesting ble samlet 4. mars 1969. Sak nr. 4 på sakskartet het «Møre og Romsdal som prøveregion for distriktshøgskole». Det ble blant annet argumentert mot desentralisering av tilbudet. Bestillingen fra departementet lød nemlig på at man skulle samles om ett sted, og at det her var snakk om en prøvedrift av økonomisk administrativ linje. Skulle man svare på departementets henvendelse, kunne man altså ikke prøve seg med et svar som innebar at tre linjer ble etablert på to eller tre steder, og man burde forholde seg til at Molde allerede hadde utpekt seg som naturlig valg for denne typen utdanning.

Dessuten hadde Molde-komiteen ikke bare levert en omfattende og solid redegjørelse, men hadde også passet på å gjøre nødvendige forberedelser og avtaler mellom relevante aktører i byen. Blant annet hadde kommunen regulert tomt som svarte til departementets krav og man hadde kommet såpass langt i forberedelsene at lokaler og sto klare for eventuell oppstart samme høst.

Molde-miljøet hadde også festet seg ved følgende setning i brevet fra departementet: «Sjølv om det er tale om prøvedrift, vil det likevel vere slik at den staden som blir vald i prøveperioden, kan kome til å ha visse fortrinn når det måtte bli aktuelt å lokalisere permanent distriktshøgskule i vedkommende region.»

Representanten Fostervoll, som hadde foreslått Kristiansund i skolestyret, sa følgende under ordskiftet:

«Det er vel et allment kjent forhold at dette fylket med alle dets vanskeligheter både på det menneskelige og på det geografiske plan og også når det gjelder næringsstrukturen, er så oppdelt at her har man først og fremst behov for virkemidler i de strøk av fylket som har særlig behov for å få hjelp i den situasjon de befinner seg. Det er etter det jeg kan forstå allment godtatt, at Nordmøre er vel den delen av fylket som henger mest etter i den tekniske, økonomiske og sosiale utvikling vi har hatt. Det er disse forhold som tyder på at det her vil være riktig å ta de virkemidler i bruk som tilbyr seg for å rette på dette forholdet. Det er slike, man kan gjerne si romantiske, men det retteste er vel distriktsutbyggingspolitiske forhold som har vært dikterende for det forslaget jeg har satt fram. Det er til tross for den forholdsvis lille erfaringen vi har for hvordan etablissement av denne type eller etablissement av skolesystem, til tross for den forholdsvis lille erfaring vi har, så vet vi dog at de ringvirkningene som et slikt forsøk kan føre med seg, vil hele distriktet nyte godt av. Det er ut ifra slike funderinger og overlegninger jeg har fremmet det forslag som foreligger. Man kan si at dette forslaget ikke er tilstrekkelig begrunnet, og det kan på mange vis være rett, men jeg vil hevde, at er det noen ting som er forhastet, så er det nettopp hele saken omkring dette med distriktshøgskolen, og dette er forhastet i fra det sentrale plan. Jeg tror det er ganske andre forhold enn de rent distriktsutbyggingspolitiske som ligger til grunn når man i hui og hast må fatte vedtak i denne saken, men vi skal være med på dette hastverksarbeidet også fra Nordmøres side. Riktig nok kan vi ikke kontakt og med persons nevnelse, eller saks nevnelse, i hvert enkelt moment her peke på de forhold som er blitt gjort fra andre deler av fylket. Men vi har tross alt både skoleverket intakt, vi har plass til en slik linje og vi har muligheter også til å skaffe plass for det som måtte komme av slike linjer. Vi har for eksempel en navigasjonsskole hvor vi har ledig kapasitet for 80 elever. Vi har ved andre skolebygg innen byen også ledig kapasitet som godt kan utnyttes. Det vi mangler og ikke kan nevne med navns nevnelse pr. i dag, det er lærerkreftene i dette forsøket. Men med den innsats som er til stede, så skulle det vel også være mulig å løse det problemet fram til det blir aktuelt å sette denne skolen i drift fra høsten av. Når det i denne saken er involvert så mange snevre distriktspolitiske omsyn som det er, så er det igjen klart at Nordmøre kommer utenfor, i alle fall i denne omgang. Og med den tilslutning som mitt forslag har fått i skolenemda, finner jeg ingen grunn til å opprettholde det i denne forsamling. Jeg beklager, men jeg må trekke det forslaget.»

Fostervoll argumenterte altså ut fra distriktspolitiske hensyn, og langt på vei innrømmet at Kristiansund verken hadde nødvendig erfaring eller ressurser til å etablere distriktshøgskolen. Nordmøre hang etter i utviklingen, og ting gikk altfor raskt til at man kunne bestemme seg. Det hele endte med at Fostervoll trakk Kristiansund-forslaget.

Representanten Asbjørn Jordahl som var ordfører i Kristiansund, sa følgende under ordskiftet:

«Denne distriktshøgskolesaken er en meget vanskelig sak, og den debatt som har vært ført i dag har ikke gjort saken enklere. Så vidt jeg har forstått av det opplegget som ble lansert av Ottosen-komiteen, så skulle distriktshøgskolen først og fremst avlaste de akademiske studier, dernest gi et bedre studietilbud til flere, videre at skolen skulle legges ute i distriktet slik at den også hadde den bivirkning, som etter mitt skjønn kanskje er hovedvirkningen, at den skulle være et distriktspolitisk virkemiddel. Når man i dag behandler denne saken, så er dette med det distriktspolitiske virkemidlet falt helt ut. Det gjelder i departementets forskjellige skriv og opptreden for øvrig, og jeg vil benytte denne anledning til å rette kritikk mot Kirke- og undervisningsdepartementet for den behandling denne saken har fått. Det er i denne forsamling avslørt en samling av misforståelser, fortolkninger og prosedyre som bare kan lastes et departement som overhodet ikke har vært i stand til å ta et klart standpunkt. Interimutvalgets arbeid har vært rost her og det er mulig at det er riktig, men jeg tror ikke interimutvalget heller har grepet ideen bak tanken om distriktshøgskole. Interimutvalget har landet på å bygge ut institusjonen først og fremst i to sentra i Møre og Romsdal, i Molde eller i Ålesund. I de to eneste presskommuner dette fylket har. De andre alternativer, for eksempel Kristiansund, har fått tildelt en skalk av et diffust begrep om at om det skulle bli aktuelt med maritim utdannelse, så høver Kristiansund godt. Det er klart at i en slik situasjon vil en representant fra Kristiansund kommune som da skjønner at her har kanskje vi og Kristiansunds representant gått for nøkternt og saklig fram, har han ikke vært besjelet av den samme tanken til å trekke til sin egen kommune. Vi skjønte da fort hvor landet lå, og jeg har i grunnen i disse to dagene vært på jakt etter å finne et standpunkt som ville gi størst virkning for det samlede fylke, uansett dette distriktspolitiske virkemiddel innad i fylket. Det ville i tilfelle føre til at jeg i motsetning til samtlige andre som har hatt ordet, ville gå utenfor den geografiske bås som jeg hører hjemme i. Men det vil helt åpenbart ha konsekvenser for den kommune jeg representerer overfor de kommuner som ligger i samme området. Jeg sier dette for å klargjøre de vanskeligheter som representantene for Kristiansund har vært i, og jeg skal ikke trette forsamlingen med mere høydramatikk, for jeg har også forstått det slik at man nå har ventet på hvorledes jeg, blant andre, skal stemme. Jeg vil bekjentgjøre dette. Jeg vil stemme for det forslag som er fremmet av representanten Aas.»

Kristiansunds ordfører Jordahl gjentar den forvirring som rådet hos Fostervoll om at saken om høgskolene først og fremst handlet om distriktspolitikk, og retter i samme rennet kritikk mot departementet. Avslutningsvis gir han sin stemme til Molde, som ved voteringen vant med 28 stemmer mot Ålesunds 23 stemmer.

Kan man med dette utlede at Kristiansund har kjempet for å få lagt høgskolen til egen kommune? For det første leverte de aldri noen høringsuttalelse. For det andre svevet de i den villfarelse at rettferdigheten ville seire om høgskolen helt av seg selv ble lagt til Kristiansund av distriktspolitiske hensyn. For det tredje innrømmet ordføreren at de har gått nøkternt frem og ikke lagt større vekt på egen kommune. For det fjerde trakk de forslaget om Kristiansund. Og deretter stemte de for Molde.

Kilde: Møre & Romsdal Fylkeskommunes møtebøker.

Del 2 leser du her…