I dag offentliggjorde helseforetakets direktør Astrid Eidsvik sin innstilling til utviklingsplan for Helse Møre og Romsdal og herunder valg av sykehusløsning for Nordmøre og Romsdal. Valget stod mellom hele sju ulike modeller der det i følge direktør og styreleder var totalbildet av et dusin rapporter som avgjorde dette. Eidsvik valgte en bynær variant av 3-alternativene som sin foretrukne løsning – et meget uklart og etter vår mening uklokt valg…
De tre prioriterte hensynene bak valgt løsning var følgende: Løsningen måtte sikre tilgang på kvalifiserte tjenester, i betydning sikre rekruttering av kvalifiserte fagfolk. Løsningen måtte være slik at helseforetakets ressurser ble utnyttet best mulig, innen de økonomiske rammene. Løsningen skulle sikre alle innbyggerne i fylket et like godt tjenestetilbud. I tillegg til de tre prioriterte hensyn er det grunn til å tro at det også fantes politiske hensyn direktør Eidsvik var nødt til å bake inn i sin helhetsvurdering. Uheldigvis ble dette svært utslagsgivende for det uklare valget.
Underveis i behandlingen av sykehussaken ble det mer og mer klart at både 0-alternativet og 1-alternativene ble ansett som lite hensiktsmessige, og langt på vei var ute av dansen. Dette bekreftet direktør Eidsvik til Romsdals Budstikke den 30. november og sa, at hun heller ikke var sikker på at man kom til å sitte igjen med begge alternativene for bynære sykehus, eller begge alternativene for fellessykehus. Hun lovte også å gjøre et tydelig valg, hvilket det slett ikke er.
I samme avis sa direktør Bovim i helse Midt-Norge, at han vil stille seg bak den løsningen som Helse Møre og Romsdal velger. Viktig å merke seg i den sammenheng er at direktør Bovim den 15.mai uttalte til Romsdals Budstikke at han “ser mørkt på å bygge et sykehus der det ikke finnes noe annet”, med klar adresse til forslag om fellessykehus på Krifast.
Valg av sykehusløsning stod tilsynelatende bare mellom de to alternativene 2A og 3B som henholdsvis er et felles akuttsykehus bynært Molde og et felles sykehus «mellom byene». Her lå alternativ 2A svært godt an om man bare la de tre prioriterte hensyn til grunn. Alternativ 2A kom best ut mht. rekruttering av fagfolk i rapportene til Oslo Economics og Sintef-rapporten som ble utarbeidet på bestilling fra ROR, og var det foretrukne alternativet disse forskermiljøene anbefalte. I tillegg kom alternativ 2A godt ut i ROS- analysen fra Norconsult. Av interne høringsuttalelser fra fagfolk i foretaket var 2A foretrukket av de fleste.
Økonomi har tilsynelatende ikke spilt noen rolle i Eidsvik sin vurdering av sykehusløsning. Da iverksettelse av foreliggende planer for bygging av Nye Molde Sykehus ble torpedert av helseminister Strøm-Erichssen, var nettopp mangel på økonomi i Helse Midt-Norge avgjørende for hennes inngripen, selv om vi her har god grunn til å tro at dette nok var et vikarierende argument. Dagens økonomiske situasjon for Helse Møre og Romsdal er i dag betydelig forverret, ettersom Helse Midt-Norge har vedtatt Magnusen-modellen for lokale helseforetak, og redusert driftsbudsjettet med flere titalls millioner i årene fremover. I denne situasjonen kunne vi vanskelig forestille oss at direktøren ville gå utenom alternativ 2A som anslagsvis vil bli 1 milliard kroner rimeligere enn 3 alternativene. Her tok vi altså helt feil.
Helse Møre og Romsdal er nå prisgitt at Helse Midt-Norge greier å legge seg opp enda mer penger frem til 2018. Ikke vet man hvor mye som havner på bok og man kan derfor risikere å planlegge for alternativ 3 for så i 2018 å finne ut at “gammel moro” medfører at det kun er investeringsmidler til et av de andre alternativene. Dette har styremedlemmer i Helse Møre og Romsdal allerede advart mot. Styremedlem Egset har advart mot å vedta sykehusløsninger man ikke har økonomisk ryggdekning for. Det vil være å holde befolkningen for narr enda en gang, der en risikerer å ødelegge foretakets omdømme for all framtid. Det fortjener da verken folket eller helseforetaket.
Innbyggerne i Møre og Romsdal skal selvsagt også sikres et like godt sykehustilbud men det betyr ikke at det skal være like langt å reise for alle. Både politiske miljøer og fagmiljøer på Nordmøre har vært opptatt av akseptable reiseavstander for pasienter. Særlig gjelder dette fødende fra Smøla. Her ville det ikke vært grunn til bekymring ved valg av 2A, da fødende fra Smøla vil få kortere reisevei til fødeavdeling, selv med et felles akuttsykehus plassert på Eikrem, enn for eksempel fødende fra Frøya og Hitra i Sør Trøndelag som nå må benytte tilbudet ved St. Olavs Hospital i Trondheim.
Hva så med de politiske føringene sentralt og lokalt? Her var det stor grunn til bekymring. Som alle kjenner til var den egentlige årsaken til at prosjektet Nye Molde Sykehus ble stoppet, at det for Arbeiderpartiet og helseministeren var viktig, at man fant en tomt som var så nært Kristiansund at det ville bli akseptert av de politiske myndighetene der. Denne politiske føringen ble gitt av daværende statssekretær Roger Ingebrigtsen i et skjebnesvangert møte med daværende styreleder Almlid i Helse Midt-Norge den 18. februar 2010. Dessverre ser føringen fortsatt ut til å være høyst gjeldende.
Styremedlem Grimstad har advart mot å vedta sykehusløsninger som har blitt avvist av vår tidligere helseminister. Det spørsmålet var tilsynelatende mindre aktuelt i dag ettersom direktør Eidsvik i et møte den 26. september hevdet å ha forsikret seg om at sykehusstruktur ikke er en sak for vår nye helseminister Jonas Gahr Støre, og at prosessen ikke vil bli stoppet sentralt enda en gang når vedtak er gjort. Eidsvik har imidlertid også uttalt at tidligere foretaks-protokoller står ved lag, noe hun også ettertrykkelig gjentok i dag. Sentralt her er protokollen fra den 8. juni 2011 hvor det på side 5 står følgende:
”Foretaksmøtet viste til at Nasjonal helse- og omsorgsplan slår fast at det skal være nærhet til akutt- og fødetilbud. Denne nærheten kan oppnås enten ved føde- og akuttilbud ved begge sykehus i Nordmøre og Romsdal, eller ved ett felles sykehus plassert mellom de nåværende sykehusene, men med tilstrekkelig nærhet til begge byer. Utviklingsplanen for bygningsmassen bør derfor inneholde disse to alternativene”
Lokalpolitisk enighet om fortsatt fire ”likeverdige sykehus” i vårt fylke fikk et alvorlig skudd for baugen tidligere i høst ved at fylkesstyret i Møre og Romsdal AP gjorde et helomvendende vedtak om å gå bort fra partiets program, og heller gå inn for et felles sykehus. Dette gjorde fylkesstyret uten først å ha rådført seg med lokallagene. AP nestor Kåre Ellingsgård nølte ikke et sekund med å kalle vedtaket for kupp. Det hjalp ikke stort, da representantskapet like etter strødde sand på fylkesstyrets vedtak. Fylkespolitikerne gjorde et ikke like enstemmig vedtak noe senere. Disse lokalpolitiske føringene måtte Eidsvik også ta i betraktning, noe som hennes valg av en variant av 3-alternativene bekrefter til fulle.
Ved valg av alternativ 2A ville direktør Eidsvik umiddelbart kommet opp i problemer lokalt og kanskje sentralt. Vi har friskt i minne et nordmørsk rabalder uten like, den gang gamle Helse Nordmøre og Romsdal gjorde vedtak på Vikaneset om å samle akutt- og fødefunksjoner til sykehuset i Molde. Det nye helseforetakets alternativ 2A la opp til det samme, men nå skulle også det medisinske akuttilbudet samles under et tak. Ordfører Per Kristian Øyen i Kristiansund har allerede avvist alternativ 2A som en umulig løsning, og har varslet ramaskrik i god tid før den 13. desember da endelig vedtak skal fattes av styret, om dette alternativet ble valgt. Det slipper han med direktørens valg av 3-alternativene.
Ved valg av alternativ 3 har direktør Eidsvik og helseforetaket sluppet unna umiddelbart lokalt rabalder, da lokaliseringsspørsmålet for dette alternativet vil kreve adskillig mer utredning før noe endelig kan vedtas. Alternativ 3 vil også få stående applaus fra Nordmøre, der dette av ordfører Øyen og andre er fremstilt som storsinn, offervilje og ”en utstrakt hånd” fra Nordmøre til Romsdal.
Man må imidlertid være særdeles godtroende om man kjøper denne retorikken. Ordfører Øyen er bare villig til en strategisk ofring av eget sykehus og lokale arbeidsplasser, vel vitende om at han ved neste korsvei vil få alt tilbake gjennom kommunesammenslåing med Gjemnes, om sykehuset likevel havner på Krifast. At Molde mister dobbelt så mange arbeidsplasser ved valg av alternativ 3 plassert på Frei eller Krifast er ham nok knekkende likegyldig.
Ved valg av en bynær variant av 3-alternativene har direktør Eidsvik i prinsippet også avgjort lokaliseringsspørsmålet. Fellessykehuset blir etter alt å dømme plassert på Frei, til stor glede for ordfører Øyen, øvrige lokalpolitikere på Nordmøre og fagmiljøet i Kristiansund. Alternativet på Hjelset som ligger på helseforetakets sørlige grense for lokalisering, vil sannsynligvis ha ”tilstrekkelig nærhet til begge byer”, om da tidligere politiske føringer gjelder fortsatt. Hjelset-alternativet ble imidlertid avvist for flere år tilbake av det politiske miljøet på Nordmøre, gjennom hestehandel mellom daværende ordførere Ripnes og Hammerø, og det er ingenting som tyder på at dette alternativet er blitt mer spiselig i dag for lokalpolitikere på Nordmøre.
Ved valg av alternativ 3 er den politiske føringen ”tilstrekkelig nærhet til begge byer” også svart ut, og helseforetaket risikerer ikke sentral inngripen nok en gang. Valg av alternativ 3 er imidlertid ingen klok beslutning for befolkningen i Nordmøre og Romsdal om man legger de prioriterte hensyn til grunn, og uheldigvis har direktør Eidsvik verken hatt mot eller ryggrad nok til å foreslå det beste alternativet – nemlig alternativ 2A. Da gjenstår det at styret i Helse Møre og Romsdal vedtar direktør Eidsvik sitt valg, og at styret i Helse Midt-Norge gjør likeså. Julegaven til Nordmøre er levert…
Nye Molde Sykehus 