Det fantes bare én paragraf, og det var paragraf 22, som sa at bekymring for ens egen sikkerhet overfor virkelige og overhengende farer var et produkt av en fornuftig tankeprosess. Orr var sinnssyk og kunne bli fritatt. Alt han hadde å gjøre var å be om det, men så snart han gjorde det, var han ikke lenger sinnssyk og måtte fortsette å fly. Orr måtte være sinnssyk for å fortsette å fly og frisk hvis han ikke gjorde det, men hvis han var frisk, måtte han fly. Hvis han fløy, var han sinnssyk og behøvde ikke å gjøre det, men hvis han ikke ville, var han frisk og måtte. Yossarian var dypt grepet av paragraf 22s innlysende klarhet og plystret imponert. «Det er sannelig litt av en paragraf, denne paragraf 22,» bemerket han. «Det er den beste paragraf som finnes,» samtykket doktor Daneeka
Sitatet er hentet fra Joseph Hellers klassiske antikrigsroman der paragraf 22 beskriver en paradoksal situasjon individet ikke kan unnslippe eller har noen kontroll over. Begrepet kan også sees på som kritikk av maktmisbruk og byråkrati generelt. Hva så har det med Helse Møre og Romsdal å gjøre? Kanskje ikke så rent lite.
I begynnelsen av februar skrev vi at direktør Andersen og styreleder Styve Holte i Helse Midt-Norge ga uklare styringssignal med hensyn til økonomi og realisering av nytt sjukehus i nordfylket. Signalene er ikke så uklare lenger da HMN utover våren har påpekt at HMR må greie resultatkravene om det skal bli penger til sykehus.
Det samme gjelder for andre helseforetak også, og økonomispøkelset dukket nylig opp igjen, der økonomidirektør Barane den 20. juni uttalte til Romsdals Budstikke at investeringskrybba vil være tom i 2018 om ikke effektiviseringen lykkes. HMR har som kjent ikke vist gode takter mht. resultatkrav til nå, men kanskje snakker vi i realiteten om en analogi til Catch-22 hvor man uansett er dømt til å mislykkes da situasjonen er som følger:
Direktør Eidsvik må effektivisere for å få råd til å bygge ett nytt felles sykehus sier HMN. Tidligere spareplaner har vært utilstrekkelige, og alt Eidsvik nå har å gjøre for virkelig å effektivisere er å samle akutt- og fødefunksjoner. Men så snart hun forsøker å gjøre det, blir hun kontant stoppet av helseminister Høie. Nedleggelse av akutt- og fødefunksjoner kan ikke gjøres med ensidig økonomisk begrunnelse da det er i strid med regjeringserklæringen, sier Høie. Det er hans tydelige signal.
For å samle akutt- og fødefunksjoner, og dermed kunne effektivisere, må Eidsvik først sørge for at det blir bygget ett nytt felles sykehus.
Men Eidsvik vil aldri få råd til å bygge, fordi helseminister Høie ikke lar henne gjennomføre effektivisering som virkelig monner, slik HMN har pålagt henne å gjøre. Altså, Eidsvik må effektivisere for å bygge men får ikke lov. Hun må bygge for å effektivisere men får ikke råd. Eidsvik greier ikke effektivisere og får ikke bygge. Catch-22!
Samme dag som direktør Barane reiser en advarende økonomisk pekefinger mot HMR vedtar HMN sitt langtidsbudsjett for perioden 2015-2020. Av saksframlegget for planlagte investeringer, ser man at HMN likevel rekker å investere milliarder i mye annet før ett eneste felles spadetak er tatt her eller der i 2018 eller senere. Det vil noen glede seg over, selv om det også kan bety at nytt sykehus skrinlegges atter en gang, der påskuddet som før vil være mangel på økonomi.
Og i det siste har vi sett at prosesskvaliteten i HMR hva angår omstillinger, har vært så dårlig at det i seg selv virker lammende på ledere og ansatte som burde brukt tid på å tenke kreativt. Men hvordan må det nødvendigvis gå når beslutningsprosesser kjøres i lukkede rom, og mistenksomhet sykehusene imellom gis grobunn på denne måten?
Nye Molde Sykehus 